HER LITTLE PONY

Da jeg var rundt 6 år gammel hadde jeg en periode jeg er mindre stolt av. Nå er det vel egentlig bare jeg som visste om disse dårlige karaktertrekkene jeg hadde pådratt meg, men nå føler jeg at jeg har fått såpass mye avstand til det at jeg kan se tilbake på det med et smil. 

Jeg hadde en nabo som het Zoe, vi bodde vegg-i-vegg i et boligkompleks med ferskenfargede hus i en suburb langs California-kysten. Zoe var en av 3 søstre, jeg tror vi var ca. like gamle, hun og jeg.

Mye av tiden vår gikk til å leke med dukker og My Little Pony. Hun hadde bare den feteste kolleksjonen i nabolaget og det var sårt for en som ikke eide en eneste pastellfarget ponni selv.

Vi var nyinnflytta i landet, ferske fra Sør-Franrike, og jeg tror ikke foreldrene mine helt hadde skjønt hvor viktig det var å følge leketøystrenden i USA. En sommerdag før vi tok den årlige visitten til Norge var jeg igjen på besøk hos mine gode venninne. Vi lekte i timesvis, helt frem til det var tid for å dra hjem for å pakke. Idét mamma møtte meg i gangen for å plukke meg opp ble fristelsen større enn fornuften.

Tanken på å ikke få leke med den lille lyseblå plastponnien med de regnbuefargede vingene før om 2 måneder igjen var uutholdelig.

Nå er det slik at det er et sort hull i minnet etter dette, og jeg kommer plutselig tilbake til bevissthet mens jeg sitter på hytta på Hvaler med blå My Little Pony i hånden.

Jeg var sikker på at Mormor hadde fått snusen på noe.

Her satt jeg på et annet kontinent med noe som ikke tilhørte meg og skyldfølelsen vokste som et svart krusedullaktig kratt av stinkende dårlig samvittighet. Det som før hadde gitt meg så mye glede vekket mørke følelser som var vanskelige å leve med. Jeg måtte kvitte meg med beviset. Det var den eneste måten jeg kunne frigjøre meg selv på.

Jeg vandret rundt i den store tømmerhytta og inspekterte kroker, skap og kommoder.

Valget falt på en liten grønn kommode som sto ute i en gang som sjelden ble brukt. Jeg så meg om for å forsikre meg at jeg hadde ingen vitner, stappet ponnien så langt bak og under møbelet jeg kunne...

..før jeg sprang med hjertet bankende hardt i brystet. Jeg hadde greid det. Jeg var fri!

Aldri mer skulle jeg måtte se på det lille blå kreket med det hånlige smilet og usannsynelig neonfargede manen. Forhåpentligvis balanserte denne heltaktige handlingen ut karmapoeng i min bok.

Dagens lærepenge: Stjeling er dumt.

Dette innlegget ble først publisert på original-bloggen www.altordnerseg.no den 21.12.2012