UNGDOMMEN NÅ TIL DAGS

Jeg har vært en ivrig bloggleser i mange år nå. Jeg tror jammen det er godt over 10 år siden jeg startet min første blogg. Jeg husker at den gang var det vanskelig for meg å utlevere meg selv på Internett... Det var jo sånt vi hadde lært at vi aldri måtte finne på.

Dagen en venninne av meg fortalte meg om Facebook var min første tanke "Hæ, legge ut bilder av meg selv? Så utrolig narsissistisk ting å gjøre!" Men tidene forandrer seg, og før vi visste ordet av det lå det strødd bilder av oss med nyfødte barn på magen, med morkaka fortsatt dinglende i den andre enden, og fester hvor man blacka ut før midnatt og de eneste bevisene for at du i det hele tatt var der er fotografiske.

Også har vi disse ungdommene da. Kostholdsekspertene, moteekspertene, de over-gjennomsnitts-ekshibisjonistiske. Jeg har latt meg forføre av mange av de. Deres vakre ytre, motiverende ord og glamorøse liv gir oss vanlige mennesker en 5-minutters flukt fra hverdagslivet.

Ofte kan kommentarfeltene være mer underholdende enn selve teksten, for man må minne seg selv på at ofte er blogglesere en del yngre (og mindre intelligente!) enn man selv er. Hva folk får seg til å faktisk skrive er jo underbart, spesielt når de skriver forbi hverandre og mistolker den mest åpenbare ironien. Men det er også et par ting jeg har observert som jeg ikke er fullt så begeistret over med denne bloggverdenen og jeg tenker jeg er heldig som er gammel nok til å se på det gjennom kritiske øyne.

Jeg syns det er så sprøtt hvor akseptert det er blitt å vandre rundt med en 30 000 kroners Chanel veske slengt over armen. Jeg husker jeg så vidt turte å gå ut om kvelden den gangen jeg joina den ekslusive Mulberry-klubben med min eneste merkeveske (og den er langt mindre verdt enn denne overhypa klassikeren av en skinnpose.)

Materialismen lever godt i bloggindustrien, men jeg er litt lei nå. Nå har jeg begynt å se meg om etter andre type blogger, blogger der folk ikke slipper unna med å poste et bilde av sitt nyeste innkjøp før de flagrer avgårde på alle sine spennende og hemmelige møter de "ikke kan røpe ennå." Får man ikke litt kreds for å virkelig sette hjernen i drift og kverne ut noe uten å være motivert av kjøping og sponsorer?

Og hvorfor det bare er lavkarbo-bloggere som ikke kjenner den iskalde ettersmaken til Sukrin fortsetter for meg å være et mysterium...

Dette innlegget ble først publisert på original-bloggen www.altordnerseg.no den 11.3.2013