Alt ordner seg

  Det trenger ikke gå mer enn et par-tre år før man kan se et bilde av seg selv og tenke "Dust! Hva var det jeg tenkte da jeg tok på meg dette antrekket?!" Nittitallet var en stor tid for slike øyeblikk (jeg tror jeg kan tale for mange her). Mesteparten av barndomsårene mine foregikk da, og det kan familiealbumet vårt virkelig bekrefte. Jeg husker sommerferien var alltid en kritisk periode for selvfornyelse. Feriene mine ble tilbrakt for det meste hos pappa i California, og når skolestart nærmet seg begynte jeg å planlegge mitt nye image for skoleåret som var i ferd med å starte i Norge. Blanke ark liksom. Den store entréen etter å ha vært vekk i 2 måneder. Hvilken stil skulle jeg satse på denne sesongen? Det ene året, la oss si det var 1996, handlet alt om sæggebukser og FILA-sko. Det var kun en modell som gjaldt og de kunne ikke være annet enn de sølvfarga. Jeg ser også at spile-bh begynte å snike seg inn i garderoben, selv om behovet for den egentlig ikke var der riktig en...

  Jada, du er ikke så stor nå heller du, haha (!), tenker de som kjenner meg i det virkelige liv nå. Men jeg har faktisk vært enda mindre enn jeg er idag, og det er det jeg vil reflektere litt over her. Jeg tror jeg hadde en ganske ok barndom, selv om jeg er skilsmissebarn og måtte flytte rundt en del. Jeg liker egentlig ikke å bli eldre, og kvier meg litt for å bikke over på den andre siden av 30-tallet. Det er rart hvordan man i mange år går og gleder seg til å bli større. Nå blir jeg så smigret hver gang noen spør meg om legitimasjon på Vinmonopolet.     Jeg husker det var utrolig stas å fylle 10 år, da hadde man en to-sifret alder og greier. Så var 13 artig, fordi da var man tenåring. 15 var digg, for da følte man plutselig at det var helt uhørt å bli kalt fjortis. Med 16 kom mopedlappen, og 17 var bare litt kjedelig venting før man ble 18 og legal. Men på vei til 13, 14 og 18 må man også innom 6-årsalderen. Det morsomme med det er at vel 20 år senere, kan jeg fortsat...

  Vi blir født som blanke ark og de første leveårene er det naturlig at man lar nysgjerrigheten ta overhånd. Det tar tid å få oversikt over verden vi har kommet til og det er mange spørsmål som skal besvares. Når du ikke vet bedre må du velge å stole på hva som blir presentert, uansett hvor rart det høres ut.. og spesielt hvis det kommer fra en som er eldre enn deg selv. Da jeg flyttet til Norge ble jeg fort bestis med min jevnaldrende kusine. Hun tok på seg rollen som veiviser i dette fremmede landet og introduserte meg for mange norske selvfølgeligheter.     Andre ting som jeg hadde vanskelig for å ta innover meg...     Også er det hele julenisse-opplegget da. (Håper ikke noen der ute fikk seg et skikkelig sjokk nå, forresten) Jeg kan ikke påstå at jeg noen gang hadde stor tro på at han fantes, men det var en jul jeg var på kanten til å bli overbevist.. Det var julemorgen og jeg hadde hengt en strømpe foran peisen kvelden i forveien.     Foreldra min...

  Mitt første (bevisste) møte med pupper var på en Barbie-dukke. Jeg samlet på de da jeg var liten, og de ligger fortsatt i en massegrav av plastikk i boden, alle 80 stykker. Kort tid etter ble jeg introdusert for Baywatch. Jeg visste ikke om silikon på denne tiden, men jeg husker jeg tenkte "Jeez, så kult at når man blir voksen så blir puppene så store at de står rett ut!" ...og med det begynte jeg å glede meg litt ekstra til å bli voksen. Etterhvert som tiden gikk og det ikke skjedde like dramatiske ting på brystkassefronten som jeg hadde håpet på, så begynte jeg å stille spørsmål ved det hele. Hvordan få den ideale kvinnekroppen samfunnet har hinta at jeg burde ha- og hva skjer hvis jeg ikke får den? Det stoppet ikke der. Ikke lenge etter oppdaget jeg at leggene gjerne kunne gro to til tre hår ut av en pore, mens på hodet var det alltid bare ett- ett veldig tynt hår, i hver pore, som igjen stridet mot det som var forventet av meg som ung kvinne.     Her sprada Pantene ...

Jeg så du hadde lest mailen jeg skrev til deg klokka 13:47, men du svarte ikke. Du er jo så opptatt, det har jeg jo forstått. Så du hadde vært på Ayia Napa i påsken, mora di hadde fått seg en veldig fin bikini. Men er det så lurt av henne å bade så fort etter ansiktsløftningen hun tok i mars? Det bildet av stingene hennes så ikke så godt ut, det er så kjipt med infeksjoner altså. Jeg håper det går bra med henne. Her om dagen vettu, så var jeg på kino og så den filmen du var og så forrige onsdag. Sprøtt at vi begge liker Tarantino! Ser at vi har mye felles, du og jeg. Så forresten at eldstedattera di mista en tann på mandag, så stor hun har blitt! Jeg syns det virker som det bare var igår at du la ut det bildet av det nyfødte nurket, men det er jo seriøst 5 år siden allerede. Som tida flyr. Hun gleder seg vel til å få seg en lillebror, kan jeg tenke meg... når har du termin igjen? Holdt på å le meg ihjel av den barten du hadde tegna på ultralyden, du har så bra humor ass! Herregud, jeg ...

  De siste ukene har jeg blitt spurt opptil 10 ganger "Hva skal du i påska da?" Og jeg bare..     Du skjønner at når man er herre over sitt eget frie arbeidsliv er det mange ting som går en hus forbi. En høytid som bytter dato hvert eneste år f.eks, orker jeg bare ikke å forholde meg til. Altfor uforutsigbart, spør du meg. Og der folk vanligvis misunner min frihet til å komme og gå ut av kontoret alt ettersom- vel, da er det kanskje en trøst at det går begge veier. En deadline er en deadline, påske eller ei. Så da satt jeg her på kontoret da, med en voksende blemme på høyre ringfinger, fordi ingen korrigerte meg da jeg lærte å holde en blyant for første gang i 1987. For hver produktive halvtime belønner jeg meg selv med 5-minutters pauser. Fingrene mine kan taste "f-a-c" fortere enn du trodde var mulig, før Safari gjetter til seg resten og vipper opp newsfeeden.     Men hva er det jeg ser? Jo, masse slitsomme folk som går på ski, mens de trykker kvikklunsjer og ...

  Det var noen år i ungdomstiden da jeg var over gjennomsnittlig tøff. Jeg var en av de som følte at jeg måtte skille meg ut, dette gjorde jeg med noen få (men svært effektive) virkemidler.   Men ikke tenk at jeg var en pøbel av den grunn. Det er jo der jeg lurte alle. Jeg var pliktoppfyllende, skulka aldri skolen og gjorde alle lekser i tide. Får i ulveklær, liksom. Det var bare at jeg var så innmari kreativ på innsiden at det var veldig viktig at dette også boblet ut på utsiden. Mamma, som jeg bodde med, var egentlig ganske grei. Hun kritiserte aldri at jeg gikk rundt med hundehalsbånd av svart lakk rundt halsen eller t-skjorter med demoner og dødningshoder. Jeg tror nemlig at punk-fasen min også dro noen gode ting inn i livet vårt. Det var en deilig solskinnsdag, skoleåret var i ferd med å ta slutt og vi ble sparka ut av den fine leiligheten vi hadde leid i alle år. Det ble bestemt at vi da likegodt kunne kjøpe vårt første hus. I ukene som fulgte dro vi på visning, snuste l...

  Tydeligvis, så var ikke foreldrene mine så veldig opptatt av den tradisjonelle oppdragelsen av et barn, der man fra tidlig av har en liten pekebok av papp med dyra på bondegården og den slags. For jeg, i en alder av 5 år, ble vitne til noe av det rareste jeg hadde sett i desember 1989. Det var vår første jul i California. Huset vi bodde i var stort og fortsatt ganske tomt for møbler...men kremfargede vegg-til-vegg-tepper hadde vi masse av. I mangel på leker lærte jeg meg å stå på hodet og gjorde dette i mange timer hver dag. Da jeg hadde opparbeidet meg en liten måne på grunn av all gnissingen mot teppet fikk jeg ikke lov til det lenger. Det var trist. Heldigvis var det jul og det var massevis av interessante pakker under treet. Målet var å finne ut innholdet ved å klemme og riste på presangene. Men så kom mamma kom inn med den største og mest interessante esken av dem alle. Den var på størrelse med et lite hus. Hun smilte bredt og la den fra seg foran juletreet. Jeg gikk undrend...

Det var en gang i tenårene, en deilig sommerdag i juni. Min store kjærlighet gjorde det like godt slutt over en sms og slo av telefonen. Classy. Spørsmålene stilte seg i kø, den ene etter den andre, de var utålmodige og hjernen prøvde så godt den kunne å besvare dem selv. Det ene øyeblikket var jeg rasende. Hvem er det han trodde han var? Hvorfor fikk han bestemme om vi skulle være sammen eller ikke??   I en 3 ukers periode var jeg full av faen og levde helt på kanten. Jeg kjørte rundt uten bilbelte og tenkte "Hvem faen bryr seg egentlig om jeg lever eller dør?" Dagene gikk og jeg begynte å drømme frem potensielle scenarioer. En dag så jeg for meg en forferdelig bilulykke, der jeg ligger slengt på asfalten, skrubbsår på kinnet og med en voksende blodpøl under hodet. Mr. X kommer løpende mot meg, knekker sammen foran min veltrente, lidende kropp. Jeg gløtter bort på han. Hånden hans griper min, tårene triller nedover ansiktet hans mens han vugger engstelig frem og tilbake. ...

Jeg har vært en ivrig bloggleser i mange år nå. Jeg tror jammen det er godt over 10 år siden jeg startet min første blogg. Jeg husker at den gang var det vanskelig for meg å utlevere meg selv på Internett... Det var jo sånt vi hadde lært at vi aldri måtte finne på. Dagen en venninne av meg fortalte meg om Facebook var min første tanke "Hæ, legge ut bilder av meg selv? Så utrolig narsissistisk ting å gjøre!" Men tidene forandrer seg, og før vi visste ordet av det lå det strødd bilder av oss med nyfødte barn på magen, med morkaka fortsatt dinglende i den andre enden, og fester hvor man blacka ut før midnatt og de eneste bevisene for at du i det hele tatt var der er fotografiske. Også har vi disse ungdommene da. Kostholdsekspertene, moteekspertene, de over-gjennomsnitts-ekshibisjonistiske. Jeg har latt meg forføre av mange av de. Deres vakre ytre, motiverende ord og glamorøse liv gir oss vanlige mennesker en 5-minutters flukt fra hverdagslivet. Ofte kan kommentarfeltene være mer...

  Dette er ikke noe jeg planla grundig eller har drømt om siden jeg var barn. Det bare ble sånn på en måte. Plutselig var jeg selvstendig næringsdrivende. Kan vi ta to skritt tilbake? Hvordan ble det sånn? Siden livet ikke kommer med fasit, så må jeg jo nesten bare se om jeg greier å leve av dette da. Men det har sine utfordringer. For ja, jeg er faktisk en av dem som får litt angst av tanken på å føre mitt eget regnskap. Med mine matematikkferdigheter er det rart jeg i det hele tatt greide å regne meg gjennom videregående og få bestått.     Jeg er vel som en dyslektiker, bare med tall...Nummerektiker kanskje? Men det gjør ikke noe, jeg skal jo tjene til livets opphold ved å tegne, ikke regne algebra. Jeg husker jeg var ekstremt entusiastisk på første skoledag på moteskolen Esmod...     ..inntil jeg fikk vite at vi måtte konstruere mønster som vi brukte formeler for å beregne. Det ble med det ene året på motedesign. Men da ble en ting bare enda mer sikkert-...

Jeg skal si deg et par ting om språk. Som barn ble jeg lurt med til Norge på ferie... en ferie som nå har vart i 20 år. (Men det er vel egentlig en helt annen historie!) Norsk var da altså mitt tredje språk som jeg lærte i løpet av mitt korte liv. Det var relativt fjernt for meg å lære om fylker når jeg ikke engang visste hva et fylke var. Jeg var 9 år og ny i Norge. De første månedene gikk jeg stille i dørene, overhørte samtaler og lagde mentale notater. Plukket opp noen ord her og der, la de i arkivet. I min første geografi-time ble det skrevet "Østfold" på tavla. Jeg førte dette like godt opp på forsiden av kladdeboka mi med en gang - i god tro om at det var navnet på faget. Det muntlige norske språket er ikke det enkleste å henge seg på. Mange ord ligner på hverandre, noen blir sagt kun i forbindelse med andre ord, hver dialekt har sin lille særegne vri. På hytta på Hvaler lekte vi søskenbarna mye sammen om sommeren. Det var et lite paradis, et stort stykke land ved havet...

Er det en ting jeg hater så er det selskapsleker. Åh. Når noen foreslår en runde med stolleken eller et eller annet ballspill som jeg ikke kan reglene til, slår jeg meg vrang som en 13 år gammel jente som nekter å ha gym fordi hun fikk mensen for første gang.   Selv om jeg innimellom trår til med en dans på fest, så er jeg nok en av de som trives best sittende ved et bord, med folk som bidrar til interessante samtaler. Vi kom jo for å snakke. Og drikke.   Det kan delvis ha med valg av fottøy å gjøre og selvfølgelig:   ..men jeg tror det ligger mer bak. På videregående hadde vi gym med mekken. Det var en sær blanding av norsk ungdom, i ett rom samlet vi kvisete gutter med fett hår i midtskill som likte biler og øl, og et flertall jenter som hadde ambisjoner om å bli alt fra frisører til arkitekter til tenårige alenemødre (jada, du finner dem også på Tegning, Form og Farge skjønner du!)   Det er en gymtime jeg husker spesielt godt. Vi skulle sitte i ring på gulvet...

Hei bloggen! Jeg er bare SÅ sliten... Kom nettopp fra salongen, takk til Frisør Frisør for det nye fine håret! (reklame)     Så var jeg og søte Molly ute og spiste sushi på Sushi Sushi og det var bare fantastisk! Jeg er avhengig av California rolls, kunne spist det hver dag.     Så var jeg på trening med Miabestis og Jannebestis... Jeg løp 20 km i dag! Rekord! Tok meg bare 4 timer. Neste mål er 35 km. Ps. Ja, jeg VET jeg har lagt på meg, dere trenger ikke påpeke det! Jeg rakk ikke å trene mer enn 6 dager denne uka, men neste uke er det tilbake til den vanlige rutinen!   I kveld skal vi på fest og dette skal jeg ha på meg...SNEAK PEAK! Sko // PRADA, Ring // YSL, T-shirt // Acne     (For jeg kan tenke meg at dere kommer til å sjekke denne bloggen hver time til jeg legger ut HELE bildet av meg med antrekket på, ikke sant?) Forresten, jeg anbefaler denne brusen:     Den er kjempegod. (adlink) Kisses!     (fra photoshooten i helgen!) I m...