Alt ordner seg

  Jada, du er ikke så stor nå heller du, haha (!), tenker de som kjenner meg i det virkelige liv nå. Men jeg har faktisk vært enda mindre enn jeg er idag, og det er det jeg vil reflektere litt over her. Jeg tror jeg hadde en ganske ok barndom, selv om jeg er skilsmissebarn og måtte flytte rundt en del. Jeg liker egentlig ikke å bli eldre, og kvier meg litt for å bikke over på den andre siden av 30-tallet. Det er rart hvordan man i mange år går og gleder seg til å bli større. Nå blir jeg så smigret hver gang noen spør meg om legitimasjon på Vinmonopolet.     Jeg husker det var utrolig stas å fylle 10 år, da hadde man en to-sifret alder og greier. Så var 13 artig, fordi da var man tenåring. 15 var digg, for da følte man plutselig at det var helt uhørt å bli kalt fjortis. Med 16 kom mopedlappen, og 17 var bare litt kjedelig venting før man ble 18 og legal. Men på vei til 13, 14 og 18 må man også innom 6-årsalderen. Det morsomme med det er at vel 20 år senere, kan jeg fortsat...

  Vi blir født som blanke ark og de første leveårene er det naturlig at man lar nysgjerrigheten ta overhånd. Det tar tid å få oversikt over verden vi har kommet til og det er mange spørsmål som skal besvares. Når du ikke vet bedre må du velge å stole på hva som blir presentert, uansett hvor rart det høres ut.. og spesielt hvis det kommer fra en som er eldre enn deg selv. Da jeg flyttet til Norge ble jeg fort bestis med min jevnaldrende kusine. Hun tok på seg rollen som veiviser i dette fremmede landet og introduserte meg for mange norske selvfølgeligheter.     Andre ting som jeg hadde vanskelig for å ta innover meg...     Også er det hele julenisse-opplegget da. (Håper ikke noen der ute fikk seg et skikkelig sjokk nå, forresten) Jeg kan ikke påstå at jeg noen gang hadde stor tro på at han fantes, men det var en jul jeg var på kanten til å bli overbevist.. Det var julemorgen og jeg hadde hengt en strømpe foran peisen kvelden i forveien.     Foreldra min...

  Mitt første (bevisste) møte med pupper var på en Barbie-dukke. Jeg samlet på de da jeg var liten, og de ligger fortsatt i en massegrav av plastikk i boden, alle 80 stykker. Kort tid etter ble jeg introdusert for Baywatch. Jeg visste ikke om silikon på denne tiden, men jeg husker jeg tenkte "Jeez, så kult at når man blir voksen så blir puppene så store at de står rett ut!" ...og med det begynte jeg å glede meg litt ekstra til å bli voksen. Etterhvert som tiden gikk og det ikke skjedde like dramatiske ting på brystkassefronten som jeg hadde håpet på, så begynte jeg å stille spørsmål ved det hele. Hvordan få den ideale kvinnekroppen samfunnet har hinta at jeg burde ha- og hva skjer hvis jeg ikke får den? Det stoppet ikke der. Ikke lenge etter oppdaget jeg at leggene gjerne kunne gro to til tre hår ut av en pore, mens på hodet var det alltid bare ett- ett veldig tynt hår, i hver pore, som igjen stridet mot det som var forventet av meg som ung kvinne.     Her sprada Pantene ...

Jeg så du hadde lest mailen jeg skrev til deg klokka 13:47, men du svarte ikke. Du er jo så opptatt, det har jeg jo forstått. Så du hadde vært på Ayia Napa i påsken, mora di hadde fått seg en veldig fin bikini. Men er det så lurt av henne å bade så fort etter ansiktsløftningen hun tok i mars? Det bildet av stingene hennes så ikke så godt ut, det er så kjipt med infeksjoner altså. Jeg håper det går bra med henne. Her om dagen vettu, så var jeg på kino og så den filmen du var og så forrige onsdag. Sprøtt at vi begge liker Tarantino! Ser at vi har mye felles, du og jeg. Så forresten at eldstedattera di mista en tann på mandag, så stor hun har blitt! Jeg syns det virker som det bare var igår at du la ut det bildet av det nyfødte nurket, men det er jo seriøst 5 år siden allerede. Som tida flyr. Hun gleder seg vel til å få seg en lillebror, kan jeg tenke meg... når har du termin igjen? Holdt på å le meg ihjel av den barten du hadde tegna på ultralyden, du har så bra humor ass! Herregud, jeg ...

  De siste ukene har jeg blitt spurt opptil 10 ganger "Hva skal du i påska da?" Og jeg bare..     Du skjønner at når man er herre over sitt eget frie arbeidsliv er det mange ting som går en hus forbi. En høytid som bytter dato hvert eneste år f.eks, orker jeg bare ikke å forholde meg til. Altfor uforutsigbart, spør du meg. Og der folk vanligvis misunner min frihet til å komme og gå ut av kontoret alt ettersom- vel, da er det kanskje en trøst at det går begge veier. En deadline er en deadline, påske eller ei. Så da satt jeg her på kontoret da, med en voksende blemme på høyre ringfinger, fordi ingen korrigerte meg da jeg lærte å holde en blyant for første gang i 1987. For hver produktive halvtime belønner jeg meg selv med 5-minutters pauser. Fingrene mine kan taste "f-a-c" fortere enn du trodde var mulig, før Safari gjetter til seg resten og vipper opp newsfeeden.     Men hva er det jeg ser? Jo, masse slitsomme folk som går på ski, mens de trykker kvikklunsjer og ...

  Det var noen år i ungdomstiden da jeg var over gjennomsnittlig tøff. Jeg var en av de som følte at jeg måtte skille meg ut, dette gjorde jeg med noen få (men svært effektive) virkemidler.   Men ikke tenk at jeg var en pøbel av den grunn. Det er jo der jeg lurte alle. Jeg var pliktoppfyllende, skulka aldri skolen og gjorde alle lekser i tide. Får i ulveklær, liksom. Det var bare at jeg var så innmari kreativ på innsiden at det var veldig viktig at dette også boblet ut på utsiden. Mamma, som jeg bodde med, var egentlig ganske grei. Hun kritiserte aldri at jeg gikk rundt med hundehalsbånd av svart lakk rundt halsen eller t-skjorter med demoner og dødningshoder. Jeg tror nemlig at punk-fasen min også dro noen gode ting inn i livet vårt. Det var en deilig solskinnsdag, skoleåret var i ferd med å ta slutt og vi ble sparka ut av den fine leiligheten vi hadde leid i alle år. Det ble bestemt at vi da likegodt kunne kjøpe vårt første hus. I ukene som fulgte dro vi på visning, snuste l...